Jorunn Ran�ien

NY BLOGG

Lagringskapasiteten er i ferd med å fylles, dermed fortsetter jeg fra en ny bloggside.
Gjerne besøk min nye blogg på: http://jorunnranoien2.weblogg.no/

H�r!

Ja, lovt er lovt...og jeg lovte for en stund siden at jeg skulle legge ut en av mine favoritt historier. I første øyeblikk syntes jeg bare den var fryktelig trist. Men så tenkte jeg meg om en sving, og den ble jo bare så god og skjønn.
Så, her kommer den:

HÄR!
John, sju år, bubblade av iver att få bäretta vad de pratat om i söndagsskolan. "Vi pratade om himlen" förklarade han för sin mamma och pappa. "Vi fick rita hur vi tror att det ser ut där. Och jag fick berätta hur jag tror det blir i himlen. Jag tror att det står en jättestor och fin ängel där, med en guldbok i handen. Och så ropar han upp alla namn. 'Sofia Andersson' och da får du säga 'Här!', mamma. Och så säger ängeln 'Krister Andersson' och då säger pappa 'Här!'. Och så ropar ängeln upp lisa och Benjamin och de säger också 'Här!'. Till sist ropar ängeln 'John Andersson', och da måste jag hoppa så högt jag kan så att han inte missar mig, och så ropar jag 'Här!' så högt jag orkar.

Några veckor senare hände det som inte får hända. En bilförare såg inte sjuåringen vid övergångsstället. En timme senare befann sig hela familjen Andersson vid John säng på sjukhuset och tvingades ta emot beskjedet att John inte skulle överleva längre till. De bad och väntade och hoppades att Gud skulla gripa in, göra ett mirakel. Men ingenting hände.
Var fanns Johns kärleksfulle Gud nu?

Strax innan John slutade andas fick de svaret.
För det sista de hörde John säga var ett klart och tydligt
- "HÄR!".

Jeg og broder'n på vei til hytta...Svein expressen er kjekk å ha!!:-)

Bl�veispiken

Dere vet sangen om blåveispiken: "så kom det mot meg en liten pike, en liten tulle på fem-seks år!"
Jeg møtte en denne piken i dag, mulig det ikke var noen blåveis i buketten, men stor og fin var den, og denne lille tulla var vel fem-seks år, med store, blå og smilende øyne.
"Så løp hun fra meg og aner ikke at det var hun som var god mot meg"
Jeg var hadde fri i dag og la ut på tur (syklet på Hultedalsvollene for de med lokalkunnskaper). Må prøve å finne tilbake til formtoppen (...som absolutt ikke er der jeg skulle ønske at den var...).
På hjemveien hopper en liten jente ut i veien, nesten som ut av det blå...hun roper stopp og holder fram en diger bukett blomster og spør: "ha du løst å kjøpe blomster, helt gratis...ha plokka døm ått d!" Mitt hjerte smeltet helt, vi skilte lag, hun løpende i lykkerus av at noen ville ha buketten, jeg varm inn til sjela over møtet med denne lille tulla, syngende på sangen om blåveispiken.

ZZZZzzzzzzzZZZzzzzzz

Nå hadde jeg egentlig store planer om å legge en av mine favoritt historier ut på bloggen, men akk, så trett jeg plutselig ble.....og når jeg først blir trett, ja da blir jeg skikkelig trett og kan sovne nesten hvor som helst (ja, Ingunn, jeg vet, selv med besøk!....beklager!!;-)).
Så, da stemmer jeg heller i med ett sitat av mitt kjære søskenbarn, Leif Ingvar: "No e je se trøtj att je kuinna ha eti en hælv-kælv!"

Vi får ta historien en annen gang, og enn så lenge:

Gör ditt besta och sov sedan lungt
-Gud är vaken

Om du t�lmodets lekse m� l�re...

Jeg ventet, ventet, ventet og ventet, og fordi jeg var så utålmodig måtte jeg vente enda litt til.
Altså, under min første uke i Stavanger fikk jeg høre nyss om at jeg hadde fått en pakke fra Japan adressert Jorunn "Hikaru" Ranøien. Det var jo spennende. Problemet var bare det at jeg skulle være i Stavanger i 5 uker men ville ha pakken NÅ, eller så fort som mulig da. Den ble videresendt. Tiden gikk, ukene gikk, men ingen pakke kom...og jeg ventet...
Så kom det mail fra Japan, væ, en postmann hadde troppet opp med pakken under arma (ikke hodet under armen og en svær sekk på ryggen nei!!!). Så hyggelig som en Japansk postmann kan være (som om jeg har noen peiling på det) tok han pakken med seg igjen med lovnad om å gjøre hva han kunne for å sende den tilbake til Norge. Og det fikk han tydeligvis til, men problemet denne gangen var at den kom til Stavanger, men der var det jo ikke lenger noen Jorunn.
Men takk og lov...etter nøyaktig 1 mnd på reise entret den etterlengtede pakken tilbake til Haltdalen igjen og jeg kunne kose meg med snacks og div rariteter fra det mystiske østen...og jubelen sto i taket i Japan!!:-)

Jammy, jammy!!

Og dagens lekse:

"Men dersom vi håpet på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet"
(Rom 8; 25)

Snart hjemme igjen!

Om 3 dager er jeg tilbake i Trøndelag, og er veldig klar for det..."tantebarn-klen", forstår du!:-)
De 5 ukene i Stavanger har gått forferdelig fort, og forhåpentligvis vender jeg hjem med litt større Bistand og diakoni kunnskaper. Har iaf følt kurset berikende for min del, og kan nå om ikke annet forklare at Diakoni/Bistand IKKE er en "plogspiss" for evangeliet. -så det så!;-)

Min "husvært" under oppholdet, Silje Thingbø.

Som sagt, gleder jeg meg skikkelig til å komme hjem nå. Så rart med det, men etter at jeg ble plassert i Mongolia har tiden hjemme blitt bare mer og mer verdifull. Vil gjerne ha familien rundt meg, kose meg sammen hos dem så mye jeg kan. Og aldri har Haltdalen vært så vakker heller. Har jo alltid vært glad i naturen rundt meg, men nå gir den meg virkelig en stemning som er til å ta å føle på. Oftere og oftere har jeg hatt øyeblikk der alt bare har stoppet opp, jeg ser utover Guds skapte natur, og blir stående, slått av undring over alt det vakre, vender blikket opp mot himmelen tårevåt, men alikevel med et stort smil og takker min skaper for at jeg får leve og glede meg i nuet...nyte av hans underverk.

Makten og æren, prisen og sangen tilhører Hærskarenes Gud.
Alle folk på jorden skal se Herrens herlighet,
for hvert kne skal bøyes ned for kongen.
Bare du fortjener vår sang,
for ditt rike skal aldri ta slutt, vår Herre og Gud.

En bistandsgjeng på Mongolsk BBQ -ikke vet jeg hva som var så inn i granskauen morsomt, men det var en fin aften med kjekke folk.

Må jo nesten presentere en annen trønder som også har vært på kurset (Damen/jenta som er knipset under en gapskratt, ytterst på bildet). Silje Ødegård, Klæbygg av alle ting, som også skal innvies under GF og setter kursen mot Mongolia i løpet av høsten. Lykke til på eksamen, Silje!

The Potters hand

"Som leiren i pottemakernes hånd, slik er
dere i min hånd, Israels ætt"
(Jer 18;6)

Stavanger er fortsatt bra! Tiden går fort...og dess mer utreise og Mongolia nærmer seg, dess fortere virker det som tiden flyr. Da føles det godt å ha en periode hvor det er mer tid til bønn, fred, ro og refleksjoner hos Jesus....etterlengtet for en "sosial enstøing"!!!
Mye skal skje framover...og det kan være kjekt å ha med seg både hodet og hjertet...tenker da på alle forberedelsene, få til det å leve i nuet ovenfor familie, venner og min egen skyld, vise at jeg enda er hos dem her i Norge, da det fort er lett å tenke for mye Mongolia, og på alle "på gjensyn", samt å fatte at jeg faktisk skal reise....

Har en sang gående i hodet "The Potters hand"...derfor disse ord fra Jeremia i starten av innlegget.
Om en tenker på hva en selv har å bidra med og hva en i seg selv kan prestere...da kommer en ikke særlig langt. Og jeg hadde ikke engang kommet halvveis til Mongolia....kanskje såvidt til Göteborg, men ikke Mongolia.
Men så skal vi kristne få lov til å være denne klumpen med grå og ubrukelig leire. Ok, det hørtes ikke særlig oppløftende ut, men det kommer mer:
Når vi sier ja til å være denne klumpen med leire, sier vi også ja til å la vår Herre være vår egen pottemaker. Vår Herre og mester, som formet oss i vår moders liv, tar så denne klumpen med leire i sine majestetiske hender. Varsomt, men bestemt løfter han leiren opp og begynner å forme hver enkel klump til noe helt unikt...ingen er lik, men alle har sin egen funksjon. Han utruster oss til sitt rikes ære.

Og her kommer refrenget i sangen:

Take me mold me
Use me fill me
I give my life to the Potters hand
Call me guide me
Lead me walk beside me
I give my life to the Potters hand

Når Gud får kontrollen, tar han også på seg ansvaret!

/Jorunn

Fytti-grisen...s� h�yt!!!

"Når jeg ser din himmel,
et verk av dine fingrer,
månen og stjernene
som du har satt der,
hva er da et menneske,
siden du kommer det i hu,
et menneskebarn,
siden du tar deg av det?"
(Sal 8;4-5)

Marit koser seg på kanten av stupet....gale kvinnfolk!

Da er snart min andre uke i Stavanger over, og jeg trives bra!:-) Men, Stavanger er jo en by, som dere vet...og for en bygdakjær trønder kan det av og til bli litt mye eksos. Så forrige helg var vi 4 trøndere som snek oss vekk fra bylarmen, med kursen rettet opp mot Prekestolen.
Du og du det var litt av et syn...heftig!!!:-)
Og tøffe som vi er måtte vi jo så klart prøve å sitte på kanten. Av meget forståelige grunner er det bare bildet av Marit som blir publisert, da hun var den eneste som faktisk fant seg godt til rette med føttene dinglende utfor kanten. Ikke det at vi andre tre feiget ut...men våre smil vår nok mer påklistret og blandet av en skrekkblandet fryd enn Marit's...og jeg skal med ærlighet si at jeg ikke følte meg så kjempe tøff der jeg satt....OÆÆÆH!!! Men, etter å ha kommet på mer tryggere grunn, ble vi da mer kjepp-høye vi også!;-)

Jepp, dette er meg!!!

MANNEN I MITT LIV

Så satt jeg her da, nøt av husfreden i de seine nattetimer, ante fred og ingen fare...skulle bare svippe en tur innom bloggen min, og hva ser jeg??
Oæææh, statistikken på antall besøkende har rast ned i ekstremfart den siste måneden!!!
Hm, ja kanskje ikke så merkelig, det kommer da aldri noe nytt her ..så da var det bare å legge hodet i bløtt og se til å få gjort noe med saken.
Og med brennende inspirasjon fra "Se og hør" ble taktikken å finne en fengende overskrift!;-)
Men, sorry folkens, fortsettelsen er nok også i "Se og hør" sjangeren...når en får undersøkt saken nærmere, ja da var det ikke helt slik det var alikevel. Men tusenvis av lettlurte nordmenn kjøper da bladet hver eneste uke (å nei, ikke jeg nei....systersen tar seg av den saken...men ikke det at jeg leser det fordi altså!;-)...). Og det fikk deg til å lese bloggen, så da så!;-)

På lørdag går ferden til Stavanger, bistand og diakoni en hel måned...har fortsatt ingen angst for å slite ut skolebenker, så det blir vel kjekt!

Ellers er det ikke stort som skjer i Haltdalen...nyter av det herlige vårværet og har det bra!:-)
Har ett sykt tantebarn i huset, så tantis er litt små-bekymret da vet du....litj-snuppa har ligget på sofaen og døset med høy feber og oppkast i flere dager, og det er ikke morsomt. Men hun lovet å være frisk til i morgen, så tante får håpe og be om at tuppa oppfyller det løftet.

E og litj-snuppa mi i et av våre mange kinderegg øyeblikk

Bøn er ikke monolog, uten dialog.
Ikke bare å tale, uten også å lytte.
Ikke bare å begjære, uten også å ta imot.
Ikke bare å beordre, uten også å akseptere.
Ikke å endre Guds vilje til vår,
uten å oppdage Hans gudommelige plan.
(Grace A. Brame)

LOVE HURTS

Hm! Jula varer helt til påske, men hvor lenge varer påska...??! FOR ALLTID...iaf budskapet!

Trist nok, men enkelte av oss vet at "love hurts"
(og dermed begynner jeg å nynne på sangen av Nazareth...du vet: o-ooh, love huuuuurts!), og vil dermed kunne fatte betydningen av disse ordene.
Under denne påske uken har ordene gitt meg ekstra fokus på Jesus. Det er en nesten ufattelig historie. En totalt uskyldig mann ble torturert og pint til døde på ett kors...og etter tre dager sto han opp igjen.
Dette for å vise oss hvor mye han elsket oss og for å si at døden ikke har det siste ordet....
Wosj, tenk at han gjorde dette også for deg og meg!!

På langfredag så jeg og systersen "Passion of the Christ", atter en gang...og Jesaja 53:5 svirret i hodet under hele filmen:

"Men han ble såret
for våre overtredelser
og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham
for at vi skulle ha fred,
ved hans sår har vi fått
legedom"

Takk, Herre, for din kjærlighet!!!

Også fler er fornøyd med årets påskefeiring!!!!

I'M BACK!!!

5 uker går jammen meg fort...og det er vel et tegn på at en har hatt det bra!!!:-)
Men nå er jeg tilbake på norsk jord, og det kjennes bra også! Skal bli deilig å ha noen fredfulle dager med ski, familie, venner, hytte, sol, appelsiner og kvikklunch....(du vet, norsk!!!)
Skal en oppsummere tiden i Brighton med få ord, blir det slik: Mange fantastiske mennesker, nye venner, EN NY SØSTER OG EN NY BROR (Wow, alltid fantastisk å få være med når noen sier JA til Jesus), Åndelig fellesskap, en fargerik og spennende mix av kulturer...og ja, så klart, frydefulle skoledager..seriøst!!!:-)

Det var mange kristne møter og samlinger: CCK, Global, Home to home, Bibelstudier, Friday fellowship m.m. Men det skal også bli godt å ha alenetid med Jesus oppe på snøkledde vidder denne påskeuken.

"The Lord is my sheperd, I shall not be in want. He makes me lie down in green pastures, he leads me beside quiet waters, he restores my soul..."

Neste stopp: Brighton!!!

Ja, tiden går fort...og på lørdag (4.mars) går turen til Brighton.
Oppholdet blir på 5 uker hvor jeg skal studere språk, og forberede meg til IELTS eksamen den 8 april.
Lurer på hvordan dette skal gå???!!! Bønder på tur...ja,hva mer skal en si? Slapp av mamma, jeg skal nok overleve dette også...!;-)

Jeg er i Herrens hender
Når dagen gryr mot øst
Hver morgen han meg sender
Sitt ord med lys og trøst
Hva dagen meg vil bringe
Av glede og av savn
Jeg kan på bønnens vinge
Få kraft i Jesu navn

EVERY BLESSING!!!

/ Jorunn

I Hans fotspor!

Oysj, jeg er trett i dag! Nattevakter + OL er en dårlig kombinasjon...og når de norske resultatene blir som de blir, ja da kunne en vel strengt talt bare sovet videre!;-)

Tenkte å slenge på en ny sang blandt mine favoritter! Den trenger ingen større pressentasjon, les teksten og la den tale til deg!

I HANS FOTSPÅR

För det folk som vandrar
finns många väger att gå,
några breda, fina,
andra krokiga, små.
Jag har hört att av dessa
en enda leder mig hem,
och den vägen går till himmelen.

Ref. Jag vill gå i Hans fotspår,
följe Mestarens steg,
för när mörkret faller,
lyser Hans ljus på min väg.
Jag vill gå i Hans fotspår för de leder mig hem,
till den stad dit jäg längtar,
till himmelen!

Många mänskor säger
att andra vägar är bra,
inga stora hinder
möter dit man ska.
Men vad gör väl hinder,
når Jesus följer mig hem!
Han är stark och bär mig över dem.

Ref. Jag vill gå....

"Legg din vei i Herrens hånd,
stol på Ham, så griper Han inn.
Han lar din rettferd
bryte frem som lyset
og din rett bli
som høylys dag."

(Sal 37:5-6)

Du och jag,Jesus!

Det var strålende vær i Trøndelag...og alt lå til rette for den perfekte skitur!! Og slik ble det!:-)
Det finnes ikke mye som kan måle seg opp med å skøyte seg innover løypene, ha vakker utsikt på alle kanter, presse kroppen til det ytterste (det er jo OL tider...inspirasjon!), kjenne frisk luft trenge ned i lungene....og rense tankene hos Jesus!

Ja, det er virkelig i fjellet jeg kjenner min Herre nærmest...da er det bare oss to...
Ser for meg Emil fra Lønnaberget, der han ser så troskyldig opp på sin gode venn og sier: "Du och jag, Alfred!". Og Alfred ser tilbake, med ett kjærlig blikk og stor respekt og sier: "Ja, du och jag, Emil!"

I fjellet får Han hele min oppmerksomhet. Der er det ingen TV, PC, mobiltelefon, eller annet som forstyrrer. Der kan jeg si: "Du och jag, Jesus!". Og han står ved min side, ser på meg og sier: "Ja, du och jag, Jorunn!".

Det er stort å få kjenne det slik...at Jesus er så nær!:-)

Han er der jo hele tiden, men det er jeg som er så opptatt...for opptatt til å kjenne etter om han er der.

Lord, help me
make the most
of my day....
If I reach my limits, widen them,
If I reach my
highs, rais them -
and if I reach my
lows...
just take my hand.

Lord I give myself!

De av dere som har vært med meg på møter vet sikkert at jeg og sanger...wow, der er det mange følelser!
Jeg er absolutt ikke av dem som synger høyest på møter (og dere skal prise dere lykkelige for det), men du og du hvor nær Jesus en kan være under en sang. Her kommer atter en favoritt:

LORD I GIVE MYSELF

Lord I give myself
I trust in you mighty God
My savior.
And your mercy and love
overflows and my soul rejoices.

Lord tell me your ways
Guide my steps
Lead me to your righteousness
and the light of your love
takes my fears away
`cause I know you walk before me

Oh my shepherd
you let me rest in your arms
you comfort me

And everywhere that I go
I`m not alone mighty God
I know you`re with me

Gud har en plan....!!!

For dem som hjenner meg fra Fjellhaug/Fjellis tiden, husker kanskje mitt forhold til denne sangen. Sukk, ja Trygve-gutten vet å sette ord på ting!;-)

Gud har ein plan med ditt liv. Han tenkte
så kjærlege tankar. For han har deg så inderleg
kjær. Hans hjarta så varmt for deg bankar.

Gud har ein plan med ditt liv. Han
framtid og von vill deg gjeva. So lat han få visa
deg veg. Da får du i livsstraumen leva.

Gud har ein plan med ditt liv, ein plass
bare du no kan fylla. So lat han få leia deg
dit! Hans signing vil livet ditt gylla.

Gud har ein plan med ditt liv. Eit verk
skal for honnom du gjera, og siden hans
herlegdom sjå. I æva ein sigerskrans bera.
(T.Bjerkrheim)

Ja, men så er det ikke alltid så lett å fatte hva Guds plan med livet ditt egentlig er da. Vi har bare nuet...her og nå! Mens han ser hele løpet. Og det føles ikke alltid som hans vei er den riktige. Vi - jeg og Jesus, har ofte vært litt småuenige i dette livets valgkvaler. Men etter mye prøving og feiling, har jo selv jeg forstått at på sikt, så har jo Hans vilje vært mer fornuftig enn min. Hadde jeg fått min vilje på alt, ja da hadde livet sett annerledes ut. Og ofte hender det at min vilje er så stor, at jeg begynner å innbiller meg at min vilje er Hans...men det viser seg fort at det ikke stemmer helt. Andre ganger er det vannskleig å vite hva Gud egentlig vil, en søker og ber, men får mersom ikke noe svar....ikke før tiden er inne! Av og til er hans svar:
Nei, Jorunn, dette vil jeg ikke at du skal gjøre! Nei, Jorunn, vær tålmodig, vent, så kan vi diskutere saken når tiden er inne for det! Ja, så klart, Jorunn, grip sjansen nå! Eller han kan svare med å endre situasjonen totalt...

Ja, det er spennende å vandre Herrens vei! Jeg kan vel ikke påstå at jeg alltid får det til. Det hender ofte at han må bruke sin hyrdestav å dra meg i nakkeskinnet tilbake til Hans sti...for jeg forviller meg på en avstikker, en blindvei, på en vei som var så mye større, lokkende og bredere.

Men igjen, igjen og igjen tar han meg tilbake...viser meg veien og lyser opp som en lykt for min fot, på Hans sti.

Selv om jeg ofte feiler, er det i allefall en ting som føles sikkert, trygt og godt...han har vist meg veien til Mongolia! Ganske så heftig!!:-) Tenk, at lille meg er kallet til å reise ut som misjonær...forstå det den som kan!! Takk og lov at vi har en Gud som utruster, selv slike som meg!:-) Når jeg er svak, gir Han meg styrke. Når troen vakkler, skaper Han tro. Når jeg er redd, gir han meg trygghet.

Gud kaller ikke mennesker
som er kvalifisert.
Han kaller mennesker som er villige,
og så utruster Han dem.
(Richard Parker)

Stilige ord fra Jesaja 6:8

Så hørte jeg Herrens røst: "Hvem skal jeg sende,
og hvem vil gå for oss?"
Da sa jeg: "Se, her er jeg,
send meg!"

/Jorunn